På Debatten på NRK forrige uke fortalte tre sjeføkonomer og en SSB-forsker at «nordmenn flest» har bedre råd enn for noen år siden. Reallønnen har økt, og husholdningenes samlede kjøpekraft har gått opp. Marie Sneve Martinussen fra Rødt, og mange med henne, mente det motsatte. Har vi fått dårligere råd, eller føles det bare sånn?
Virkeligheten og oppfatningen
Vi møter høyere priser hver gang vi handler og forbruker. Mye av det er objektivt fakta: strøm, mat og mange tjenester koster mer enn i fjor. Men bildet er ikke entydig. Barnehageprisen falt 28 prosent, etter at maksprisen ble satt ned. Likevel er det få som opplever at de har fått bedre råd av den grunn.
Det er ikke tilfeldig. Prisøkninger er synlige og oppleves urettferdige, derfor fester de seg i hukommelsen. Prisnedganger og lønnsvekst registreres sjelden, og det samme gjelder kanskje det aller viktigste: At inflasjonen også spiser av gjelden. Et boliglån blir mindre tungt å bære når lønn og priser stiger, men effekten er vanskelig både å forstå og oppfatte.
Det er ikke en konkret "prishendelse å reagere på", men en sum vi må regne oss fram til selv.
Hvorfor den lille prisen vinner over den store totalen
Fenomenet kalles gjerne "sticker shock", og drives av to kjente mekanismer. Frekvensbias gjør at det vi eksponeres for ofte, veier tyngre enn det vi sjelden tenker på: vi ser prisen på melk hver uke, ikke årsinntekten vår.
"Salience bias" forsterker effekten. Prisen er synlig og lett å huske, mens totalbildet er abstrakt og krever at vi legger sammen tall vi ikke har lett tilgjengelig, eller har til vane å regne på, om vi gjør det overhodet. Nyhetsbildet forsterker disse mentale snarveiene ytterligere: prisoppgangen er en løpende nyhetssak, oppdatert og tilgjengelig i minnet.
Vi handler lokalt og føler globalt
Dette er ikke et særnorsk fenomen. Ny forskning på "perceived inflation" finner at husholdninger systematisk overvurderer prisveksten sammenlignet med offisielle konsumprisindekser, fordi oppmerksomheten vår er selektiv: vi registrerer prisen på det vi kjøper ofte, som mat og drivstoff, ikke varer vi sjelden tenker på.
World Economic Forum har dokumentert det samme gapet på tvers av en rekke land. Det er typisk størst rett etter økonomiske sjokk, som finanskrisen i 2008–2009 og inflasjonsbølgen i 2021–2022, og holder seg lenge etter at økonomien peker i riktig retning igjen.
De som fortsatt sitter nederst ved bordet
Det er viktig å understreke at ikke alle nordmenns økonomi har blitt bedre, og det handler ikke om følelser. SSB-tall viser at enslige forsørgere har fått en reell forverring. I 2024 oppga 26 prosent betalingsproblemer det siste året, opp fra 20 prosent i 2021. Aleneboende bruker i snitt over 41 prosent av forbruksbudsjettet på bolig, og blant aleneboende mellom 50 og 66 år har andelen med lavinntekt økt fra over 15 til 19 prosent det siste tiåret.
Gjennomsnittet har det bedre. Enkelte grupper har det faktisk verre. Flere ting kan være sant på samme tid, bare sjelden på Debatten. Atferdspsykologien kan hjelpe oss å forklare gapet mellom det vi opplever og det som er virkeligheten. Men den forklarer ikke bort den faktiske økonomiske utfordringen for dem det gjelder.
Ingen homo kalkulatorus economicus
Hvorfor vi mennesker ikke oppfatter virkeligheten som et regneark, er enkelt forklart hele grunnlaget for atferdsøkonomiens eksistens. Teorien om mennesket som en rasjonell kalkulator, homo economicus, forutsetter at vi veier all tilgjengelig informasjon likt og konkluderer deretter.
I praksis gjør vi noe helt annet; vi reagerer på det synlige prislappen her og nå, ikke på totalsummen. Det er vel knapt noen andre enn Olav Chen* som, foran en appelsinjuice til 65 kroner i butikkhyllen, tenker på at inflasjonen uansett spiser av boliglånet hans, og lommeboken hans har blitt større og ikke mindre, tross stigende appelsinjuicepriser.
Det er fristende å avfeie den opplevde økonomien som "føleri." Men i atferdsøkonomien er opplevd virkelighet ikke mindre reell enn den objektive, det er den som oftest styrer hva folk faktisk gjør, bruker, stoler på og stemmer på.
Aksjemarkedet er et godt eksempel på hvor tydelige økonomiske utslag «føleriet» faktisk kan gi.
VIX-indeksen, «fryktindeksen», prissetter stemningen blant investorene og svinger historisk motsatt av S&P 500 (CBOE). Nobelprisvinner Robert Shiller viste at aksjekurser svinger langt mer enn utbytte og inntjening skulle tilsi: markedet priser inn følelser, ikke bare tall. Samme mekanisme som får oss til å "føle oss fattigere" enn tallene tilsier, er en stor driver bak verdens aksjemarkeder. Hvis aksjemarkedet opplever en annen virkelighet enn tallene viser, er det ikke rart vi gjør det samme.
Hva forteller dette oss?
Løsningen er ikke å overbevise folk om at de tar feil, eller føler feil om virkeligheten. Det er å gjøre totalbildet like synlig og tilgjengelig som prislappen er. For noen stemmer opplevelsen med virkeligheten, fordi de faktisk har fått det verre. To ting kan være sant samtidig. Debatten tåler sjelden det, men virkeligheten gjør det.
Ikke la treet skygge for skogen var det "noen" som sa. Kanskje en tommelfingerregel kan være for gjennomsnittet av nordmenn: Ikke la appelsinjuicen skygge for boliglånet.
*Olav Chen (har blitt nevnt uforholdsmessig mye i denne teksten).
Han har, for enkelhets skyld, blitt et symbol på de tre sjefsøkonomene som var på NRK, og har i denne teksten på mange måter tatt opp i seg Harald Magnus Andreassen og Oddmund Berg som også var der. Ikke vet jeg om hva de tenker på når de handler på butikken, eller om de kjøper appelsinjuice.
